Må virkelig lære meg å si nei takk...

Hjemme alene...Det er litt godt. Lurer ingen... Det er dritgodt å være alene hjemme:-) Spesielt etter en uke jeg nesten ikke har vært hjemme. Skal prøve å sammenfatte uka som har vært. Avrunda siste uke med å lage semulepudding.

Smakte ikke så værst, men var redd for å spise for mye. Konsistensen ble slik at jeg er sikker på at jeg måtte ha brukt 14 dager på å fordøye den. Hadde jeg kasta den i veggen så hadde den bare spretti tilbake i drit fart og borra seg ut treverket og ut i hagen. Den var til og med vanskelig og dele opp. Skjønner ikke hva som gikk galt. Fulgte jo oppskriften. Men ente opp med et våpen. En nesten perfekt avslutning på nok en perfekt uke;-)
Etter sist blogginnlegg som dreide seg litt om at vi sendte ungen vår på skolen med tom nisteboks, så viser det seg at de mest sjokkerte der ute er de uten barn. For de har enda en standard;-) Men har fått støtteerklæringer fra de med barn og hørt mange gode nistehistorier. Eller mangel på niste, mugne nister mm. Etter en hektisk uke med møter på kveldene på meg så har jeg piska ungene og mann rundt. Slengt rundt noen trusler her og der..Kjefter for vått regntøy og støvler fulle av vann som er gjenglemt i barnehagen... Frossent brød 2 dager på rad  kl 6 om morraen. Kan liksom ikke følge opp nisteløs unge med en haug bananer og bollepose fra Statoil... Og som vanlig går morgene litt for fort. Dytter sutten til mannen og kaffekoppen til misten og sender ungen på skolen med frossent brød.  Mens jeg nok en uke kjøper mat i kantina. Sier til mannen at jeg spiser gulrøtter og knekkebrød på jobb. Men sannheten er at de har hatt blant annet gresk dag i kantina. Må jo støtte opp..Mannen har holdt fortet og jeg kommer hjem på kveldene etter ungene er i seng. Hører tørt fra mannen: "Jasså er det ikke karrieremammaen som stikker innom..;-)" Litt sånn sarkastisk.  Så bestemte meg for å lage middag til banden på torsdag.

Kan jo gjøre slikt en gang i uka ihvertfall:-) Kan hvis jeg vil..
Ellers hatt et pussig møte på butikken. Møtte en bekjent på butikken. Han innleder samtalen med: "Ja du lurer nok på hva jeg har gjort siden jeg har på slike sko!" Jeg synes det høres litt pussig ut og la i grunn ikke merke til skoa hans. Men han fulgte opp: "Det er golfsko!" Løfta opp beinet slik at jeg kunne ta en nærmere titt på de. Han: "Jeg har spilt golf."  Jeg flira å parere med at: "Ja da fikk du klemt inn det i samtalen." Jeg titta ned på mine sko. Jeg hadde gummistøvler. Tenkte et øyeblikk på å dra en artig story på de, men spurte heller om han var noe god i golf siden det var det han ville prate om. "Ja det er jeg sa han!" Ok sa jeg. Da demra det at jeg hadde hørt om hans golferdigheter før. "Så da har du noe å blogge om nå!" sa han. Så var samtalen ferdig. Da forlot han meg ved suppeavdelingen. Jeg følte at jeg hadde vært med i en passende samtale fra supperådet også. Så da skal jeg jammen blogge om golferen og håper du leser dette inntil vi møtes på butikken igjen for en ny pussig samtale. Tenkte, ja hvorfor ikke snakke om akkurat det en har lyst til og i hans tilfelle var det golf og bli nevnt på bloggen;-) Håper jeg innfrir:-)
Fredag skulle jeg ut med noen kollegaer på en pils mens mannen nok en gang tok seg av familielivet...Det gikk som det måtte. Glemte dobilde. Men tatt et i dag som beskriver hvordan jeg følte meg.

Må vel kunne kalles bloggers frihet...Hvorfor kan jeg ikke være en av de som reiser hjem først en gang? Bare en gang i hvertfall?? Og jeg må lære meg og si nei takk. Hvorfor skal det være så vanskelig! Mannen: "Skulle ikke du bare ta en lønningspils?" Jeg lå på sofaen og bare grynta. Orka ikke å formulere en setning. Og da forlot han meg til fordel for å bygge hus til båten mens jeg satt igjen med 2 unger som kjempa om min oppmerksomhet i hele fire timer mens mannen var ute...Overhørte at 5 åringen gav lillebroren følgende beskjed: "Verden er urettferdig!!" Hvem har du hørt det av spurte jeg. "Av deg vel mamma!:-)" Der fikk jeg den ja...Alt hadde gått bedre hvis jeg ikke på død og liv måtte bli førstemann til å komme på pub og sistemann til å gå hjem. Lett nervøs sjekket jeg telefonen og Facebook dagen derpå. Natten bar frukter i form at 3 nye venner på face. Og kan banne på at jeg har lagt de til selv...
Apropo nye venner, her er dagens hagedyr.

Ellers hatt en pengetelling siden vi fant pappas gamle øltønne med kronestykker. Så nå har 5 åringen nok til et legohelikopter han har ønska seg.

Og minsten en ny traktor.

Når traktoren skulle betales i butikken ble minsten helt hysterisk. Tenåringen i kassa ble helt forvirra. Han trodde hun tok den fra han. Vi er en sånn familie som bruker å åpne varer før vi kommer til kassa og i dag var inget unntak..Så da måtte jeg begynne å åpne våtserviettpakka for å tørke tårer og snørr. Og ba kassa dama å slå inn den traktoren i drit fart så hysteriet kunne gi seg. Vi hadde allerede møtt på en liten katastrofe ved brødmaskinen. Den virka ikke. Det er en fullverdig krise for denne gjengen. Så på mannen at han var villig til å reparere den i farta bare for å få en perfekt skjært skalk. Han sjekka at den var kobla til strøm blant annet;-) Og jeg tenkte så lurt av meg og legge sutten igjen hjemme. Alle forlot den ødelagte brødmaskinen litt betutta bare for å havne i en ny krigssone ved sjokoladehylla. Hoiinga tok seg opp igjen og jeg tenkte nå; pokker heller at jeg la igjen den sutten...Har aldri åpna sjokoladepakker i butikken for å smake, men var veldig nærme på å dytte til minsten en melkerull i dag. Men holdt stand og venta. Så nå sitter jeg her og ser på andres flotte faceoppdateringer med herlige retter. Kalt slowfood. Her er min slowfood...